Dette var interessant å lese. På et samfunnsnivå har jeg selv vært veldig obs på å ikke bytte ut "Gud" med noe for konkret (som f.eks "rasjonalitet"), men har ikke tenkt på at -følelser- også har eksistert som delvis vage guder som kanskje kan bli FOR konkrete. Det blir, som du sier, svært reduserende å skylde min higen etter potetgull på at det er en dopaminressurs.
Der jeg er litt uenig, eller i det minste ønsker en nyansering, er da du sier at en følelse ikke kan være "feil". Det er sant at følelsen er der, men din subjektive fortolkning av den kan likevel være uberettiget. Når du snakker om hvorvidt en følelse er berettiget snakker du egentlig kun om følelsens -retning- er berettiget. Å hoppe over selve følelsens berettigelse vil i mange tilfeller bare utsette problemet. Det er lite hensiktsmessig å reflektere over om man skal rette sinnet mot proletariatet eller borgerskapet, når det kan være sinnet bare var en sekundærfølelse, og at primærfølelsen eksempelvis beskrives bedre som fortvilelse (med andre ord at man føler på sinne fordi man føler fortvilelse). Gudene Ares (sinne) og Oizys (fortvilelse) hadde nok kommet med svært ulike slagplaner, så -selve følelsens berettigelse- virker som et vesentlig steg før man begynner å planlegge hvor slaget skal finne sted. Når man antar at man automatisk vet hva man føler, risikerer man å aldri identifisere eller håndtere det sanne opphavet til primærfølelsen. Da vil den kunne utarte seg i en lang rekke sekundærfølelser, som man kan rette mot stadig nye falske utslagsgivere som aldri vil løse opp i grunnproblemet.
Dette påvirker ikke konklusjonen til innlegget, det er bare en nyansering jeg savnet. Selve konklusjonen var svært tankevekkende og noe jeg kommer til å ta med meg videre, jeg ser frem til neste innlegg :)
Dette var interessant å lese. På et samfunnsnivå har jeg selv vært veldig obs på å ikke bytte ut "Gud" med noe for konkret (som f.eks "rasjonalitet"), men har ikke tenkt på at -følelser- også har eksistert som delvis vage guder som kanskje kan bli FOR konkrete. Det blir, som du sier, svært reduserende å skylde min higen etter potetgull på at det er en dopaminressurs.
Der jeg er litt uenig, eller i det minste ønsker en nyansering, er da du sier at en følelse ikke kan være "feil". Det er sant at følelsen er der, men din subjektive fortolkning av den kan likevel være uberettiget. Når du snakker om hvorvidt en følelse er berettiget snakker du egentlig kun om følelsens -retning- er berettiget. Å hoppe over selve følelsens berettigelse vil i mange tilfeller bare utsette problemet. Det er lite hensiktsmessig å reflektere over om man skal rette sinnet mot proletariatet eller borgerskapet, når det kan være sinnet bare var en sekundærfølelse, og at primærfølelsen eksempelvis beskrives bedre som fortvilelse (med andre ord at man føler på sinne fordi man føler fortvilelse). Gudene Ares (sinne) og Oizys (fortvilelse) hadde nok kommet med svært ulike slagplaner, så -selve følelsens berettigelse- virker som et vesentlig steg før man begynner å planlegge hvor slaget skal finne sted. Når man antar at man automatisk vet hva man føler, risikerer man å aldri identifisere eller håndtere det sanne opphavet til primærfølelsen. Da vil den kunne utarte seg i en lang rekke sekundærfølelser, som man kan rette mot stadig nye falske utslagsgivere som aldri vil løse opp i grunnproblemet.
Dette påvirker ikke konklusjonen til innlegget, det er bare en nyansering jeg savnet. Selve konklusjonen var svært tankevekkende og noe jeg kommer til å ta med meg videre, jeg ser frem til neste innlegg :)