Som vi alle vet, er den greske gudinnen Afrodite, herskerinne over kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Eller, “herskerinne” blir muligens litt pussig å si, for hun “hersker” ikke som gudinne over disse kvalitetene som hun kan sies å være uløselig forbundet med dem. Hun står ikke utenfor en overveldende forelskelse, eller et øyeblikk med seksuelt begjær, eller det tidspunktet en befruktelse finner sted; men kan snarere sies å være i dem. De mest kjente gudene er Ares, Hades, Zevs, Hermes og Hera (og de har sine ekvivalenter i det Romerske panteon). De er avbildet, fremvist og fremhevet i utallige kunstformer, mest kjent i statuer, figurer og fresker - som er det som ofte overlever fra antikk tid da de ble tilbedt - men også i malerier, som det uhyre kjente og ikoniske maleriet av Sandro Boticelli over, kjent som Venus fødsel og malt i barokken.
Gudene rådet over, eller var forbundet med, alle aspekter av de antikke menneskenes liv, og kan hevdes å være så tett forbundet med følelseslivet til våre forfedre, til å på mange måter være identiske med det. Hver gud er knyttet til ikke bare et aspekt (sånn som den romerske guden Janus, som var forbundet med overganger, grenser, rammer og spesielt knyttet til dørterskeler!) men også følelser. Princeton-psykologen Julian Jaynes gikk så langt som å hevde at vi oppdaget at følelsene og tankene våre, ikke var gudenes verk, men oppstod på innsiden, ved at de “to rommene” våre sinn bestod av, kollapset en gang i antikken. Med andre ord, gjennom en form for kulturell revolusjon, lærte vi å “lese” våre egne sinnstilstander, og se dem som våre egne, i stedet for å ha det Jaynes så på som “verbale hallusinasjoner.” “Det var ikke gudene som snakket til deg Alice, det var dine egne tanker, hele tiden!”
Selv om teorien er dypt kontroversiell, og jeg personlig er av den oppfatning at det er mer her enn det et pussig psykologisk rammeverk om sinnet kan forklare, så minner Jaynes oss på et viktig fenomenologisk faktum; at våre følelser og oppfatninger, ikke alltid oppleves som noe som oppstår på innsiden, men som noe som er utenfor oss, som driver oss til handling, og som er av objektiv og umiddelbar viktighet. Et epistemisk poeng kan også presenteres, og det er at når det kommer til umiddelbare oppfatninger, sterke meninger, eller kraftige følelser, så er det ikke mulig å ta “feil” av dem. Du kan ikke lure på om du er sint, eller stille spørsmål ved om du egentlig mener det du mener. Du kan, derimot, lure på om sinnet ditt er berettiget eller rettferdiggjort, eller rettet mot riktig sak "det er ikke proletariatet du må rette sinnet ditt mot kamerat, det er borgerskapet!”, “det er ikke moren din sin feil at hun har forsømt deg, for hun ble forsømt i sin tur av hennes egen mor” osv. Du vet tilsvarende, det du mener, men du vet ikke nødvendigvis om det du mener er rett.
Og personlig tror jeg gudene rent fenomenologisk (opplevelsesmessig) fantes, og kanskje fortsatt finnes i mange kulturer, da de er knyttet til en intersubjektiv livsverden som ikke er avhengig av enkeltindividers sinn (“Basic Beliefs”) ei heller knyttet til det “objektive” rommet naturvitenskapene undersøker (“Non-basic Beliefs/Scientific Statements”) men ett eller annet sted mellom det menneskelige og fantastiske, mellom eller utenfor, rommet mellom det subjektive og det objektive. Videre holder jeg en knapp på et rom som eksisterer utenfor både det subjektive og det naturvitenskapelige, men det får bli en tekst for en annen post. Noe som er objektivt, da det er naturvitenskapelig påvist, er nevrotransmittere.
Også kjent som hormoner, er nevrotransmittere et fancy ord for signalstoffer i den menneskelige kropp, som fungerer som budbringere og utløsere av diverse biokjemiske prosesser. Sånn som den økte energien testosteron er knyttet til, eller gledesfølelsen og rusen dopamin er forbundet med, adrenalin, som fører til intens handling, og oxytocin, som er kalt “kjærlighetshormonet” da man har funnet ut at hjernen til forelskede par og nybakte mødre skiller ut langt mer av signalstoffet enn andre. Forskere har etter hvert funnet ut hvilke kroppslige organer, som er knyttet til hvilket signalstoff. Disse stoffene, er knyttet til endret - og gjerne nokså spesifikk atferd - hos menneskene de måles i. Med andre ord, er hormoner forbundet med, og kan sies å “kontrollere” svært mange av kroppens prosesser. Nærmest som de gamle gudene!
Forskjellen er at hormonene, selv om de forbindes med det menneskelige sinn, neppe kan sies å være identisk med det. Dette er på grunn av sinnets “rettethet” dets intensjonalitet. Det er ikke oxytocinen jeg er forelsket i, det er deg. Det er ikke dopaminen jeg er avhengig av, men den sjokoladen jeg vet kan gi meg følelsen forskere nå vet er korrelert (forbundet, assosiert) med dopaminutløsning i hjernen. Det vi møter i vår sosiale verden, er ikke våre egne hormoner (selv om de kanskje er nødvendige på et fysisk plan) men ting, mennesker og dyr som er bærere av sammensatt mening. Symbolsk betydning, om du vil. Derfor mener jeg at vi skal være forsiktig når vi lærer om de fascinerende hormonene, så de ikke blir våre nye guder.
Her er et dikt jeg skrev, inspirert av disse tankene:
Gudene
Et dopaminkick av de sjeldne
Et ekstatisk besøk: Så overveldende!
En amorøs hilsen, hvor fin
En uforglemmelig tiltrekningskraft; bli min!
Jeg skal aldri la deg, gå; i hvert fall ikke med et hvin
Du skal alltid være en del av meg; min kjære norepinefrin
Kjærlighet er noe som alltid varer,
En evig kraft, som alltid svarer
Ja, på kjærlighetsgudinnen Afrodite, kan man alltid lite
Og noen ganger minner kraften til oxytocin, på effekten
Til en gammmel vin
Adrenalin, vil alltid kraft meg gi,
og krigsguden Ares,
Voldshandlinger konstant handler i
Dopet skal aldri meg ta,
Og guder; gå aldri meg i fra!
Dette var interessant å lese. På et samfunnsnivå har jeg selv vært veldig obs på å ikke bytte ut "Gud" med noe for konkret (som f.eks "rasjonalitet"), men har ikke tenkt på at -følelser- også har eksistert som delvis vage guder som kanskje kan bli FOR konkrete. Det blir, som du sier, svært reduserende å skylde min higen etter potetgull på at det er en dopaminressurs.
Der jeg er litt uenig, eller i det minste ønsker en nyansering, er da du sier at en følelse ikke kan være "feil". Det er sant at følelsen er der, men din subjektive fortolkning av den kan likevel være uberettiget. Når du snakker om hvorvidt en følelse er berettiget snakker du egentlig kun om følelsens -retning- er berettiget. Å hoppe over selve følelsens berettigelse vil i mange tilfeller bare utsette problemet. Det er lite hensiktsmessig å reflektere over om man skal rette sinnet mot proletariatet eller borgerskapet, når det kan være sinnet bare var en sekundærfølelse, og at primærfølelsen eksempelvis beskrives bedre som fortvilelse (med andre ord at man føler på sinne fordi man føler fortvilelse). Gudene Ares (sinne) og Oizys (fortvilelse) hadde nok kommet med svært ulike slagplaner, så -selve følelsens berettigelse- virker som et vesentlig steg før man begynner å planlegge hvor slaget skal finne sted. Når man antar at man automatisk vet hva man føler, risikerer man å aldri identifisere eller håndtere det sanne opphavet til primærfølelsen. Da vil den kunne utarte seg i en lang rekke sekundærfølelser, som man kan rette mot stadig nye falske utslagsgivere som aldri vil løse opp i grunnproblemet.
Dette påvirker ikke konklusjonen til innlegget, det er bare en nyansering jeg savnet. Selve konklusjonen var svært tankevekkende og noe jeg kommer til å ta med meg videre, jeg ser frem til neste innlegg :)