Skrekkulvenes tilbakekomst
"Welcome to Ice Age Park!"
Ved nærmere øyekast, ser de ikke ut som vanlige ulver i det hele tatt. For det første er de langt større. Allerede under ett halvt år gamle, er de så store som store, fullvoksne ulver, og større hunder. Lang snute med kraftige kjever, spisse, store ører; halvlang kritthvit pels med lekkert kinnskjegg; lange muskuløse being; store poter; et merkelig trekantet hode med intense grågule øyne; dette er lys levende skrekkulver som er kommet tilbake.
Kanskje leseren kjenner dem bedre under deres engelske navn direwolf.
I A Song of Ice and Fire, bedre kjent under tv-serietittelen Game of Thrones, møter Stark-ungene et kobbel med klynkende valper som ligger nær de døende kadaveret av en stor ulvemor. Valpene forsøker å die, men morens blod blir kaldt; hun ble spiddet av hornene på en hjort hun selv prøvde å felle. Moren er unormalt stor til ulv å være, og hennes barn, tilsvarende store. Stark-barna finner ut at det er én til hver, så de bestemmer seg for å ta én valp hver. Det blir raskt klart at dette ikke er vanlige ulver; det er store, nærmest mytiske skrekkulver, som skiller seg fra vanlige ulver ikke bare i størrelse, men i flere morfologiske og atferdsmessige trekk. I A Song of Ice and Fire kommer ulvene til å spille viktige roller, og i en verden der også magi spiller inn som en faktisk kraft, er det ingen tvil om at skrekkulvene utgjør en del av denne kraften.
Forfatter og paleo-nerd George R.R. Martin baserte sine skrekkulver på reelle funn av ulveskjelletter som sporer tilbake til overgangen mellom de geologiske epokene paleocen og holocen, den epoken vi nå selv befinner oss i. Overgangen fra paleocen til holocen var for rundt 10 000 år siden (11 700 for å være nøyaktig) og markerte blant annet slutten på den siste istiden. Den siste istiden formet i stor grad landskapet vi som mennesker har bredt oss ut i. Før dette, levde det i over to millioner år megafauna; enorme pattedyr som ullhåret nesehorn, mammut og kjempedovendyr. Noen levde side om side med oss, homo sapiens. Skrekkulvene døde ut sammen med flere av de andre store pattedyrene mot slutten av forrige istid, omtrent da klimaet ble mildere.
Nå har selskapet Colossal Biosciences - et selskap børsnotert til en verdi av 10 milliarder dollar - hevdet å ha brakt skrekkulvene tilbake igjen til verden; ti tusen år etter vi sist så dem. Lenge har man ønsket å bringe mammuter tilbake igjen, blant annet ved å spleise DNA fra modern elefanter, som er beslektet med de utdødde mammutene, med DNA hentet ut fra levningene fra døde mammuter hvis vev er bevart som mummier i isen. En slags klone, med andre ord. Vi har også levninger etter skrekkulvene, blant annet i form av knokler, og deres genom - altså deres komplette genetiske informasjon - er kartlagt. Nå har Colossal altså handlet, og gjennom en eksklusive reportasje fra TIME magazine denne uken, ble skrekkulv-valpene Remus og Romulus (og Khaleesi) avslørt for verden.
De er unektelig svært vakre. Nesten fryktinngytende, og høyst, høyst levende. Det ser ut som at de er tatt rett ut av en annen tid. Nyhetene om de tre ulvesøsknene, eksploderte utover internettet. Det vitner kanskje om den urmenneskelige følelsen av at plutselig er gjenforent med vår eldste “bestevenn” som hunden slik den en gang var før vi modifiserte den til å bli runde baller med pustevansker. Det er følelsen av å ha fått noe tilbake som vi har mistet. Men her har vi dilemmaet. Dilemmaet oppstår i form av et påtrengende filosofisk spørsmål: I hvilken grad er disse vakre beistene faktisk skrekkulver?
For det første, er det ikke snakk om kloning her, kun kloneteknologi. Kloning er å kombinere og/eller rekonstruere genmateriale, og så kunstig befrukte et egg med dette for å lage en eksakt genetisk kopi som gror i magen på en moderne fostermor (stor hunde eller ulvemamma). I dette tilfellet dog, har forskerne brukt høyst avansert moderne CRISPR-teknikker for å klippe i genmateriale til moderne ulver for å moderere seg i retning en manifestasjon av de egenskapene skrekkulvene hadde. Inkludert men ikke begrenset til flere av de egenskapene jeg nevnte innledningsvis. Med andre ord kan man tvile på om dette er annet enn genmodifiserte ulver som likner på eller imiterer skrekkulver.
Et annet spørsmål er at selv hvis vi faktisk skulle ha klart å klone en skrekkulv, en helt genetisk identisk utgave, så ville de fortsatt ha vokst opp og levd i en helt annen geologisk epoke. Tusenvis av år etter at deres siste artsfrender forlot jorden. De ville ikke vært en økologisk, sosial/kulturell overførbarhet fra den tiden til i dag. Byttedyr ville vært forskjellig, og flokken ville vært en slags sui generis prototypeflokk uten forankring i verken klima eller geografi. De ville i beste fall vært noe annet. I bio-etikk er ofte et prinsipp at uforutsigbarhet er den største forutsigbarhet. At det eneste vi vet er at vi intet kan vite. Nettopp grunnet hvor lite vi egentlig allerede vet, og hvor komplekse levende systemer er; enten de er enkeltorganismer eller økosystemer. Det er derfor vi mennesker både har evnen til å føkke opp og redde på samme tid. Litt av Guds kraft uten å være Gud.
Dette er hele budskapet til Dr. Ian Malcom i Jurassic Park (1993).
“Scientists are actually preoccupied with accomplishment. So they are focused on whether they can do something. They never stop to ask if they should do something.”
Han har flere gode sitater, men etter kaosteoriens grunnprinsipp; at små endringer kan ha enorme uforutsette konsekvenser når det er snakk om komplekse systemer - som når sommerfuglens vingeflaks i Japan samler seg opp til å bli en orkan på Amerikas vestkyst - så kan det være at vi med Romulus, Remus og Khaleesi bare lager syke dyr, eller mistilpassede dyr, eller dyr som ikke er de dyrene vi tror de er i det hele tatt. Eller dyr som når de blir sluppet ut, på en eller annen måte endrer hele økosystemet de blir sluppet ut i. Som paddene som ble sluppet ut i Australia for å drepe kornspisende biller, men som endte opp med å være en fare for de lokale rovpungydrene som nå er utrydningstruet.
Når dette er sagt, er Colossals prosjekt en bragd. Etter alt å dømme, er dette helt unike dyr, som er så nær å komme faktiske, levende skrekkulver som vi kanskje kommer til å komme. De er sunne og friske enn så lenge, og hele prosessen har kvernet rundt å gjøre dette så trygt som mulig. Forskere hevder at dette er noen av de heldigste dyrene i fangenskap som finnes, nettopp fordi de får ferdes og bo på flere hundre kvadratmeter store arealer i omgivelser som minner om skrekkulvens opprinnelige.
Tanken er faktisk i retning miljøværn. Ved å gjøre det de kaller av-utrydning vil denne formen for “gjennoppvekkelsesteknologi” (mine ord) kunne hjelpe oss å både bevare, og kanskje til og med bringe tilbake(?) utryddede arter. Kanskje det er å opprettholde vår rolle som gjetere av Guds have? Eller så kan det være at vi tar på oss - uten å vite det - rollen til en John Milton’ Satan, som, misunnelig på skaperens kreative kraft, tar saken i egne hender. Tiden som vi sier, vil vise.
For å sitere Dr. Malcom igjen
“Life breaks free. Life expands to new territories. Painfully, perhaps even dangerously. But life finds a way.”
Som jeg tidligere har skrevet om andre steder så er det en egen romantikk knyttet til ideen om at vi kan dra til andre steder; andre tider, der ting var mer storslagne, mer ekte. Men kanskje vi da trenger en tidsmaskin? I mellomtiden er det å se ulver som minner så mye om skrekkulver uhyre spennende, for ikke å si … litt skrekkinngytende?
The Return of the Dire Wolf | TIME