Jurassisk romantikk

Paleontologiens epistemologi

Hvordan ser en dinosaur ut? Svaret på dette spørsmålet er kan hende allerede gitt av moderne forskning, som bare i de siste årene har presentert utrolige nye funn og dertilegnede teorier om fortidsreptilene. Teknologien innen faget som studerer dinosaurene - paleontologien - har utviklet seg med stormskritt, og tillater oss å både undersøke grundigere, og ikke minst preservere - bevare - fossilene bedre. Ofte er dette del av samme prosess, all den tid vi bevarer fossiler (og i arkeologien, artefakter; menneskeskapte redskaper, verktøy og våpen) for å nettopp studere dem videre. Inntil ganske nylig, måtte vi gjette, nærmest famle oss nærmere en forestilling om hvordan dinosaurene kan ha sett ut, da alt vi hadde å gå på, var deres fragmenterte, forstenede rester. Men flaks må man også ha i forskningen, og etter hvert som årene har gått, så har paleontologien opparbeidet seg et stort reservoar av ikke bare fragmenter, men utsøkt bevarte fossiler som nærmest skambelegger vår villeste fantasi. Men … vet vi da med sikkerhet hvordan dinosaurene faktisk så ut? Det er - av flere epistemologiske grunner - så visst ikke sikkert! Men før jeg går videre, la oss ta litt historie.

Paleontologien kom til sin rett som fag rundt slutten av 1800- begynnelsen av 1900-tallet. Da hadde også undersøkelsen av Jordas sammensetning, oppbygging og bevegelser - geologien - skutt fart, og også begynt å etablere seg som fag. Det ble klart at Jorda ikke bare var eldre enn man trodde, men mye eldre. De gigantiske tektonplatenes ustanselige vandring på et hav av magma, tok hundretusener av år for å se endringer i landskapet, og plutselig ble det klart at man trengte millioner av år for å forstå hvordan havtopper kan havne på havbunnen, hvordan fruktbare jungler kan ende opp under isen på Antarktis, og hvordan skjell som en gang var i strandsonen, finnes langt oppe i fjellheimen. Med disse millioner av år, blir det også lettere å se for seg hvordan Darwins innsikt om evolusjon gjennom naturlig - og seksuell - seleksjon kan få arter til å bli andre arter; og de mest utrolige former til å endre seg radikalt, bare de blir utsatt for nok evolusjonært press. Et press som i stor grad finnes i Geologisk tid. På denne måten får dinosaurene, de desidert kuleste av urtidsdyrene, omtrent 250 millioner år på kloden som de desidert mest rådende vesenene i de geologiske periodene Trias, Jura og Kritt.

Paleontologien undersøker de forstenede restene - fossilene til urtidsfirfislene (som egentlig verken er firfisler, øgler eller reptiler, men sin egen dyregruppe som kun er beslektet med krypdyr). Og fossiler er som vi vet, knokler, skjell og avtrykk der sedimenter over millioner av år, sakte men sikkert har erstattet organisk materiale med mineraler, og dermed rent faktisk og ikke i billedlig fortand gjort til sten knokler, fjær og hud. Problemet er at det er svært mange ting som bryter ned før fossiliseringsprosessen kan begynne, sånn som nettopp hud, fjær, pels, organer blodomløp etc. Derfor opptrer dinosaurer og andre urtidsdyr i deres skeletale form som de også ofte utstilles som, for å hedre deres oppdagelses struktur.

Hudavtrykk finnes, og til og med insekter med blod i forstenet rav, noe som gir opphav til hele plottet i filmen (basert på boken med samme navn) Jurassic Park (1993 kom den ut, året jeg ble født, og dermed dømt til å bli dinokid!) der man henter ut blodet fra en mygg - dinosaurblod - som man da bruker for å klone dinosaurene og få dem tilbake til livet igjen. Vi er noen steg unna dette i vår faktiske, virkelige kontemporære vitenskapsverden, men ikke mange.

Jeg skiltet likevel med et mulig problem; og det er et ganske mystisk et. Hvis en dinosaur faktisk ble brakt tilbake, hadde vi da sett, en gang for alle, hvordan de hadde sett ut? “Åpenbart!” sier du “for beviset finnes i det faktum at det er en genetisk dinosaur vi har brakt til livet” men hvis du ser for deg dinosauren økologisk, altså som en iboende del av sitt komplekse økosystem, så blir det vanskelig å se for seg dinosauren som like ekte som den var i urtiden da den vandret rundt. Det blir som en dyr i en dyrehage, løsrevet fra sitt naturlige miljø, en blek kopi av sine artsfrender. Så du hadde kanskje ikke sett en ekte dinosaur, men noe annet; et menneskelig konstrukt.

Det kan være - og dette skriver jeg med et lite hjertesukk - at vi aldri kommer til å vite hvordan dinosaurene så ut, ikke nøyaktig. For den eneste måten, hadde vært med en tidsmaskin. Vi må stadig komme nærmere og nærmere noe som virker å være hvordan de så ut; og rent pragmatisk (vitenskapsfilosofien, ikke logistikken altså) kan vi hevde at vi så og si allerede nå, vet hvordan opptil flere arter så ut, gjennom analyser av pigmenter og fossilisert hud, fjær og pels, og ikke minst mektige datamodeller som kan simulere interaksjonen mellom hud, muskler og sener. Men hvis vi rent epistemologisk har en åpen oppdagelseshorisont - vitenskapen står aldri stille av prinsipp - kommer vi stadig til å finne ut mer, og dermed konstant bekrefte det vi intet vet.

I mangelen på klare svar (om hvordan dinosaurene så ut) kan vi i hvert fall - vi virker nesten å være drevet til det - forestille oss hvordan de så ut. Dette har produsert filmer som Jurassic Park, BBCs Walking With Dinosaurs og nå nylig up-to-date Prehistoric Planet. Bare det å se utviklingen av hvordan vi har sett for oss urtidsdyrene, er fascinerende, og gir oss kunnskap om både vår egen kunnskap, og dinosaurene i samme slengen.