På Store norske leksikon heter det
“Teksten til Ja, vi elsker dette landet er skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson. Den ble i sin første utforming trykt i Aftenbladet til Stortingets åpning 1. oktober 1859 og var tilegnet kong Karl 4.”
videre at
“Melodien er av Rikard Nordraak og ble sannsynligvis skrevet i 1863–1864.
I 1863 kom et nytt opptrykk av teksten med endringer, og sangen forelå i sin endelige form i 1870. Den endelige tekstversjonen har åtte strofer, men vanligvis synges kun den første og de to siste.
Ja, vi elsker dette landet ble raskt anerkjent som nasjonalsang etter urfremføringen i 1864, men den ble først vedtatt av Stortinget som offisiell nasjonalsang 11. desember 2019.”
Nasjonalsangen vår, er høyst elsket av mange, og er visstnok svært godt likt også utenfor landets grenser. Dette fordi den flere ganger er havnet på listen over topp 10 nasjonalsanger i verden. I dag høres dens klangfyllte, storslagne (for ikke å si, bittelitt pompøse, men merkelig intime, toner over det ganske land. Fra teslabberas, til brunsj; fra tidlige frokoster med perlende vin og nyvasket hår, fra russetreff med fyll, spetakkel og schickelacke, til gamlehjem med napoleonskake, barneskoler med rustne hese korpsinstrumenter, til løvetann og liljekonvall langs veien, fra folk som jobber på sykehjem, sykehus, i kiosk, i butikk og iherdig med serveringen av de bortskjemte (oss!) så synges denne nasjonalsangen.
Og det er mye å rent faktisk og ikke på liksom være stolt over når det kommer til dette landet vårt. For 210 år siden fikk vi vår egen grunnlov. Den var banebrytende på flere måter, ikke bare fordi den var grunnloven til et bittelite bonde-og-fiskeland som fortsatt på den tiden var bundet til en av de to landene som til enhver tid skulle legge sitt beslag på oss. Denne grunnloven var banebrytende rett og slett fordi den talte om en frihet som både er partikulær - altså stedsbunden - men også universell. Den franske og amerikanske revolusjonen, en for et radikalt endret samfunn der frihet, likhet og brorskap skulle råde, og en for frigjøring fra en undertrykkende overmakt, skulle inspirere dette landets konstitusjon.
Løsningen på spørsmålet om vi skal høre til ett sted eller alle steder, som forfatter og journalist David Goodhart formulerer det i The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics» der han skiller mellom “somewheres” og “anywheres” er selvfølgelig at Norge er et land i verden, og et flott land er det også. Det er ikke statisk, rigid eller satt, men stadig i endring, samstundes som det er bundet og løftet opp av folkeeventyr, bondekultur, intellektuelle, bunader, Tante Ulrikkes vei og NAV, Stortinget og Plata. Nasjonaldagen er en god blanding av hyperformell dresskode, og flatforfyllet vennesladder. Og det er verdt å feire. Skål!
GRUNNLOVSDAGEN
Noregs grunnlov vart unisont vedteke av Riksforsamlinga på Eidsvoll 16. mai 1814. Dagen etter, 17. mai, vart Grunnloven datert og underteikna av presidentskapet. Dei valde Christian Frederik til norsk konge same dag.
17. mai er ein offentleg høgtidsdag og offisiell flaggdag. Nasjonaldagen vart markert meir i Noreg enn det som er vanleg i mange andre land, blant anna med barnetog.