“Han er fullstendig uten lukt” sa ammen.
“Der kan du se! Det er et utvetydig tegn. Hadde han vært besatt av djevelen , ville det stinket av ham.” Sa Terrier
…
“Det er ikke det jeg mener”, sa ammen surt og skjøv bort kurven, “jeg mener ikke det som er i bleiene. Det lukter nok av ekskrementene hans. Men ham selv, bastarden selv, lukter det ikke av.”
Lukt, duft, stank; ting vi ikke alltid tenker over at er rundt oss til enhver tid, har en potensielt voldsom innvirkning på det menneskelige sinn. Med tanke på hvor mektig lukt kan være, og hvor bemerkelsesverdig sofistikert det menneskelige luktorgan - nesen - kan være, er det tilsvarende bemerkelsesverdig hvor lite filosofi som er dedikert til fenomenet i fagets historie.
…
“Ammen nølte. Hun visste godt hvordan spedbarn skal lukte, hun hadde da ammet, pleiet, vugget og kysset dusinvis - om natten kunne hun finne frem til dem med nesen, hun hadde selv fått spedbarnslukten i nesen. Men hun hadde aldri kledd den i ord.”
Sitatene er hendtet fra Parfume: Historien om en morder av Peter Suskind, og er noe så sjelden som en bok som dedikerer seg nesten utelukkende til historien om en morder og hans liv; en morder som ikke er spesielt ond, infam eller perfid, en forholdsvis enkel mann fra enda enklere kår, som kun har dette ene som kan bli sagt om ham: At han har en eksepsjonelt god luktesans.
“Da han var seks år, hadde han dannet seg et fullstendig olfaktorisk bilde av omgivelsene. I madame Graillards hus fantes ingen gjenstand, i den nordlige delen av Rue de Charonne intet sted, intet menneske, ingen stein, intet tre, ingen busk, intet gjerde, ikke den minste flekk som han ikke luktmessig kjente, gjenkjente og bevarte i sin luktende hukommelse.”
Ikke bare har han en eksepsjonelt god luktesans, som noen mennesker er påvist å være født med, men livet til vår hovedperson - morderen - Jean Baptiste Grenouille (Grenouille betyr “frosk” på fransk) drives hovedsakelig av, og består først og fremst i, lukt, duft og stank.
Få av våre sanser er så tett knyttet opp til følelseslivet som lukt, og forskere mistenker at dette er knyttet til det faktum at de områdene som bearbeider lukt i hjernen, er så tett forbundet med de som prosesserer følelser. En annen ting det er verdt å merke seg, og det er at helt siden antikken har filosofer og tenkere, forbundet luktesansen med våre mer dyriske sider. Og hva er så den nobleste av sansene, sansen som gjerne kontrasteres med de andre (og da spesielt luktesansen) jo, det er syn. Synssansen er blitt forbundet med rasjonaliteten, med episteme kunnskap. Dette matcher alle de metaforer og bilder som er knyttet til synets rolle i våre liv: “Han ser fremover”, “hun er en visjonær”, “det var langsiktig tenkt”, “vi behøver mer innsyn.” Men ved å sette synet og de andre sansene så høyt, glemmer vi ikke bare hvor viktig luktesansen er for oss, men også hvor viktig det den er forbundet med er; nemlig følelser.
For følelser kan også være rasjonelle: Jeg kan være berettiget i mitt sinne mot deg, og det er mulig å si at det i visse situasjoner er lurt å kjenne på visse emosjoner. For eksempel er du ganske rasjonell hvis du er redd for en løve, spesielt hvis den løven befinner seg i naborommet. Og da kan vi raskt komme på noen metaforer fra livsverdenen der lukten får den plassen den fortjener: Det er noe som stinker her!
Det paradoksale er at Jean-Baptiste Grenouille på mange måter er en mann helt blottlagt for følelser. Derav enkelheten med hvilken han begår sine mord. Selv dog, lukter han ikke, det vil si, han har ingen lukt. Og dette er kjernen av fortellingen om ham; at han ikke har noen egentlig sjel! Dette går med et gigantisk sjokk opp for ham senere i fortellingen. Det å ha en duft, er det samme som å ha en signatur, som alle som er blitt forelsket i noen kan underskrive på. Parfymen til din elsker, kan flere år etter forholdet, plutselig utløse en kaskade av minner, om én eneste duftpartikkel skulle streife ditt nesebor en sensommerdag på Karl Johan.
“At all denne herlighet hadde begynt med et mord, var ham fullstendig likegyldig, i den utstrekning han i det hele tatt ofret det en tanke. Han kunne ikke lenger huske bildet av piken i Rue des Marais, hennes ansikt, hennes kropp. Han hadde jo tatt vare på og tilegnet seg det beste ved henne - hennes dufts prinsipp.”
