Du-verden!
Noe av det rare med oss mennesker, er at vi både har en verden og er en verden. Merkeligere enn dette, er at vi kan snakke om en slags tredje verden; verden som er utenfor oss selv, totalt sinn-uavhengig - den verden der alle de vitenskapelige fakta venter på å bli oppdaget, verden utenfor våre representasjoner av den, det vi kan følge Kant i å kalle die Welt-an-sich. Vi veksler til stadighet i hvilken av disse verdenene vi til enhver tid velger å fokusere på. Hvilken verden vi velger, avgjør ofte hva vi mener om ting.
For eksempel, så kan det være at du er en type som tenker at nøytralitet er viktig i de fleste ting, og ikke minst at vi skal opprettholde objektive kriterier for hvordan vi ser på saker og ting. Du har en, skal vi si, naturvitenskapelig tilnærming til ting. Da lener du deg på verden av den tredje typen. Det finnes fakta om ting som er de samme uavhengig av ethvert samfunn, og uavhengig om det fantes noen mennesker overhodet! Fakta som at substansen vi kjenner som vann er identisk med H2O, at Jorden er 4,543 milliarder år gammel og at deoksyribonukleinsyre er det vi kaller “arvestoff” på folkemunne, og inngår i prosessene til alle levende organismer. Kanskje du mener at menneskers sinn, og det vi mener om andre ting - sånn som kunst, politikk og kultur - også ideelt sett burde underordnes denne tredje verden og dens objektive kriterier for kunnskap.
Hvis du lener deg mest på den første formen for verden - den verden vi “har” - så er du kanskje opptatt av nettopp kultur. Dette er den verden vi deler, den filosofene kaller en “livsverden” den verden der du møter fenomener av ymse slag, sånn som stoler, teaterstykker, fancy vannkarafler eller mennesker som har en tilbøyelighet til å sitere Oscar Wilde i friform. Dette er en verden som både former enkeltindivider (som psykologene kaller din psykososiale bakgrunn, og sosiologene navngir som de forskjellige lagene av sosialisering) og som formes av enkeltindivider. Den tyske filosofen og pragmatisten Wilhelm Dilthey, var veldig opptatt av at humanvitenskapene aldri kan bli fullt ut forklart gjennom naturvitenskapene, da det nettopp er et skille mellom å “forklare” noe og “forstå” noe. Fenomenologene snakker om livsverdenen (Husserls Lebenswelt) som et ufravikelig utgangspunkt for enhver undersøkelse. Livsverdenen inkluderer blant annet nettopp det språket vi har tilegnet oss ved å ha vokst opp i et samfunn, et språk som både begrenser men åpner opp dine muligheter for forståelse, et språk som aldri kan reduseres til “det private” for å referere til Wittgenstein. Like fullt gir språket deg mulighetsbetingelsene for nettopp å være privat. Som bringer oss til den siste formen for verden: Nemlig deg!
To see a world in a grain of sand
And a heaven in a wild flower,
Hold infinity in the palm of your hand
And eternity in an hour.
- William Blake
Du er i deg selv en indre verden; et kosmos. Helt siden oppdagelsen (noen vil heller si “gjenerindringen”) av det ubevisste etter Freud, Jung & Co. så har det blitt klart at selv den enkleste blant oss, rommer uante dimensjoner. Kun det å være i besittelse av psykodynamiske prosesser, er det samme som å si at du har et indre liv. Det å ha et indre liv, er det samme som å kultivere en relasjon til det ytre; til det du ikke er. Og det mest mystiske er når to verdener - to mennesker - møtes. Den evinnelige utfordringen med å innta den andres perspektiv stopper aldri; nettopp fordi den andre både er en verden, og har en verden. For å forstå deg, må jeg forstå din (be)gripelse av verden, og dermed din verden i seg selv. Gadamer kaller en vellykket forståelse for “horisontsammensmeltning”. Ofte innebærer det ikke bare at jeg har forstått hvilke fakta du ser på som sanne, men hvordan selve din verdens interiør ser ut, noe som kan endre min egen verden - min eksistensielle horisont.
Det er forsket på hvordan små barn utvikler seg ved at de konstant forholder seg til ikke bare ting, men perspektiver. Det at den andre ser, er noe som er med på å muliggjøre vår egen sanseerfaring på helt grunnleggende - og overraskende - vis. Små barn virker å være besatt av å dele erfaringer “se der!” noe som kalles “joint attention” eller “forent oppmerksomhet i utviklingspsykologien og kognitiv forskning.
Eksistensfilosofer som Martin Heidegger, bygger hele sitt filosofiske rammeverk på at vi er “kastet” inn i våre prosjekter “alltid-allerede” involvert med ting, mennesker og praksiser som vi gjennom en “før-forståelse” forholder oss til. Forståelsen er, interessant nok, dypt praktisk. Og mellommenneskelig. Begrepet “Mitsein” som vi på norsk kan kalle “medværen” er betegnelsen på at vi mennesker alltid forholder oss til andre mennesker, enten direkte eller indirekte. “Verden” er i så måte, dypt og nødvendigvis sosial.
Når et menneske dør, sørger vi ikke over et vesens bortgang; at noe ikke lenger er i verden: Vi sørger over at en hel verden er borte, og at din verden ikke lenger kan formes av denne.
A friend once told me, “Happiness feels heavier when you carry it alone.”
I didn’t understand at first, but then I noticed, every small joy begs for company.
A perfect sunset, a funny thought, even the way tea tastes better on a rainy day: something inside us whispers, “Look, share this with me.”
Maybe the ache of loneliness isn’t about silence, but about having no one to echo our wonder. Perhaps what we crave most is not just to see the world, but to be seen seeing it.
- Unknown